Hopp til innhold
Her
Logg inn
Tilbake
← Tilbake til former for vold

Barn og vold

Barn som lever med vold hjemme påvirkes også når de ikke selv blir slått. Å se eller høre vold, eller å leve med frykten for den, regnes som vold mot barnet. Voksne rundt barnet har et ansvar for å sørge for at barnet er trygt og får hjelp.

Derfor kan det være vanskelig å kjenne igjen

Barn sier sjelden rett ut hva som skjer. De kan vise det gjennom uro, tilbaketrekking, sinne eller ved å tilpasse seg den voksnes humør. Noen barn tar ansvar for å roe ned konflikter eller beskytte søsken. At et barn virker greit og får gode karakterer, betyr ikke at barnet er upåvirket.

Hvordan det kan se ut i hverdagen

Barnet er vitne

Å se eller høre at en forelder blir slått, truet eller krenket er belastende, også fra et annet rom. Barn kan bære frykten i kroppen lenge etter at hendelsen er over.

Barnet får en rolle i konflikten

Barn kan bli bedt om å holde hemmeligheter, sende beskjeder mellom de voksne eller velge side. Noen bruker foreldrekontakt og samvær til å fortsette kontrollen etter et brudd.

Barnet tilpasser seg for å overleve hverdagen

Mange barn blir stille, hjelpsomme eller nesten usynlige for å unngå å utløse reaksjoner. Andre får sinne eller uro som voksne rundt dem kan misforstå som atferdsproblemer.

Hva det kan gjøre med et menneske

Vold i hjemmet kan påvirke søvn, konsentrasjon, skolegang, vennskap og følelsen av trygghet. Noen barn får vondt i magen eller hodet, andre er stadig på vakt. Barn reagerer ulikt, og reaksjoner kan komme lenge etterpå. Tidlig støtte gjør en stor forskjell, og barn kan komme seg når de møtes med trygghet og blir trodd.

Slik oppdager du at barn er vitne til vold

Barn sier sjelden rett ut at de har sett eller hørt vold hjemme. Ofte viser de det i stedet gjennom kroppen, følelser, leik eller atferd. Tegnene er de samme som ved mange andre belastninger, så ett tegn alene sier lite. Det som skal vekke oppmerksomhet, er mønsteret: flere tegn samtidig, tegn som varer, og en tydelig endring fra hvordan barnet pleier å være.

Kroppen blir et talerør

  • Vondt i magen, hodepine eller migrene uten funn som forklarer plagene
  • Svimmelhet, hjertebank, svette eller skjelving
  • Sengevæting eller avføring som kommer ut, hos barn som tidligere har mestert det
  • Fast mage, løs mage eller irritabel tarm
  • Endret matlyst eller spiseforstyrrelse
  • Kronisk utmattelse, barnet virker aldri uthvilt

Søvn, beredskap og konsentrasjon

  • Vansker med å sovne, mareritt eller drømmer uten tydelig innhold
  • Barnet er alltid på vakt: skvetter lett og reagerer kraftig på høy lyd eller brå bevegelser
  • Konsentrasjonsproblemer og synkende skolearbeid
  • Irritabilitet og sinneutbrudd som står i styrr til situasjonen
  • Motorisk uro, eller at barnet aldri finner ro

Følelser og tanker

  • Barnet tar på seg ansvaret for det en voksen gjør: «hadde jeg bare ikke vært så vanskelig, hadde ikke pappa slått meg»
  • Skyld og skam, og redsel for å bli avslørt
  • Tristhet, tomhet eller mistet interesse for ting barnet pleide å like
  • Negative tanker om seg selv, om andre eller om verden
  • Følelsen av å være alene med en hemmelighet

Leik, rolle og relasjoner

  • Barnet spiller ut volden i leken, alene eller sammen med andre, med stadig samme handlinger
  • Barnet blir voksen for tidlig: trøster forelderen, passer søsken, lar være å be om hjelp
  • Barnet dekker over eller lyver om hva som skjer hjemme, for å beskytte en forelder
  • Tilbaketrekkning fra venner, fritidsaktiviteter og familien
  • Aggresjon eller kontrollerende atferd mot søsken, jevnaldrende eller kjæreste

Utviklingen står stille eller går bakover

  • Barnet mister ferdigheter det allerede mestret, for eksempel å spise selv, snakke eller holde seg tørr om natten
  • Barnet når ikke utviklingstrinn det kunne forventes å nå
  • Nye utbrudd av sinne eller redsel som ikke henger sammen med noe som skjer akkurat nå
  • Separasjonsangst: barnet klarer ikke å være fra den trygge voksen

Tegn i møtet med deg

  • Barnet følger med på humøret ditt og på de andre voksne, og tilpasser seg raskt
  • Barnet blir stille, fryser eller blir uvanlig hjelpsom når hjemmet nevnes
  • Barnet forsvarer en forelder eller blir sint når hjemmet nevnes
  • Barnet vil vite om det du sier, kan nå en av de voksne
  • En voksen i familien er likegyldig, dominerende, lar barnet svare for seg, eller nekter å la barnet snakke alene med deg

Slik spør du barnet

Når du ser tegn, betyr måten du spør på mye for om barnet tør å fortelle.

  • Lag trygge rammer: finn et sted dere ikke blir forstyrret eller sett, og start med her og nå – ikke med det vonde.
  • Spør om det er greit å snakke sammen uten de andre voksne. Et nei må respekteres.
  • Si hvorfor du spør, og at du spør for å kunne hjelpe. Forklar at du har taushetsplikt, men at du i noen tilfeller kan komme til å måtte dele det barnet forteller, med noen som kan hjelpe.
  • Bruk åpne spørsmål og barnets egne ord. «Kan du fortelle meg om en vanlig dag?» gir ofte mer enn et ja/nei-spørsmål.
  • Ikke press og ikke gjenta spørsmål. Å si «er du veldig lei deg?» kan lukke samtalen; vis i stedet interesse og spør om å fortelle videre.
  • Ta det barnet sier på alvor. Si at det ikke er barnets skyld, og fortell hva som skjer videre.
  • Noter hva barnet sier, gjerne ordrett, med dato. Det betyr mye seinere, også for barnevernet.
  • Er barnet i fare, ta kontakt med barnevernet med en gang. Er du i tvil, kan Barnevernvakten gi råd.

Tegnene over er ikke et svar i seg selv. De samme tegnene kan komme av skilsmisse, mobbing, tap, sykdom eller annen belastning. Det er kombinasjonen, varigheten og endringen fra barnets normale, som tilsi at du bør spørre eller ta kontakt.

Barn og vold

Barn påvirkes av vold også når de bare ser eller hører den. Voksne har ansvar for å beskytte barnet og skaffe hjelp.

Opplever du at …

Du trenger ikke kjenne deg igjen i mange punkter for å be om hjelp. Én hendelse kan også være alvorlig.

Avkrysningene lagres ikke og forsvinner når siden lastes på nytt. Punktene er eksempler, ikke en vurdering av situasjonen din.

Hva norske undersøkelser viser

Tallene beskriver grupper i befolkningen, ikke hvor alvorlig din situasjon er. Livstidstall betyr at hendelsen har skjedd minst én gang i livet, ikke nødvendigvis det siste året. Ulike undersøkelser og definisjoner kan ikke sammenlignes direkte.

20 % / 5 %

Omtrent 1 av 5 ungdommer oppga mindre alvorlig fysisk vold i oppveksten. Omtrent 1 av 20 oppga alvorlig fysisk vold. Gruppene kan overlappe.

NKVTS rapport 4/2019 (UEVO) bygger på svar fra 9 240 ungdommer i alderen 12–16 år i 2019. Tallene er selvrapporterte og gjelder erfaringer i oppveksten.

NKVTS – rapport 4/2019 om ungdoms erfaringer med vold i oppveksten

1 av 20

1 av 20 hadde opplevd alvorlig fysisk vold, som å bli sparket, slått med en hard gjenstand eller banket opp. 1 av 5 hadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold, som lugging eller klyping.

Et trygt neste steg

Du trenger ikke være sikker for å be om råd. Barnevernvakten og helsesykepleier kan gi råd uten at du må legge fram bevis, og du kan være anonym. Er du bekymret for et barn, kan du sende en bekymringsmelding til barnevernet i kommunen; ansatte i skole, barnehage og helsetjenesten har plikt til å melde fra. Barn kan selv ringe Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111. Ved akutt fare, ring 112.

Til deg som er bekymret for noen

Lytt uten å presse fram forklaringer eller raske valg. Spør hvordan dere kan ha trygg kontakt, og tilby å finne hjelp sammen. Ikke konfronter den som utøver volden på egen hånd. Barn som opplever vold trenger beskyttelse; ikke lov å holde alt hemmelig hvis et barn trenger hjelp.

Kilder og kvalitetssikring

Sist kildekontrollert

Innholdet er sammenholdt med de oppgitte fagkildene i en KI-assistert kildekontroll. Kontrollen gjelder den norske teksten og er ikke en uavhengig faglig eller juridisk godkjenning. Fagpersonvurdering og språkvask av oversettelsene gjenstår. Informasjonen erstatter ikke individuell rådgivning.